Sotsialnyi Rukh (Social Movement)
Hendingene i Venezuela, der USAs militæroperasjon førte til pågripelsen av president Nicolás Maduro og innføring av unntakstilstand med mobilisering, er nok et uttrykk for en skjerping av de imperialistiske motsetningene. Konsekvensene vil merkes av millioner av mennesker over hele kontinentet.
Handlingene til Donald Trumps administrasjon kan ikke forstås som en isolert hending eller en «nødvendig reaksjon» på ei krise. Som man har sett tidligere – fra bombinga av små fartøy i Karibia og Stillehavet til sanksjonsblokader – handler dette om en maktdemonstrasjon og USAs tydelige vilje til å bruke vold uten rettslig grunnlag og i strid med folkeretten. «Kampen mot narkotikasmugling og karteller» brukes som begrunnelse for å legitimere aggresjonen. I realiteten ble hoveddelen av kjemiske råvarer brukt i narkotikaproduksjonen inntil nylig produsert i Kina. Andelen narkotikasmugling som går via Venezuelas territorium er forsvinnende liten sammenligna med andre land i regionen og med smugling til sjøs.
Påstanden om kamp mot et angivelig «lederskap tilknytta narkotikakartell» framstår spesielt falsk i lys av Trumps nylige benådning av den tidligere presidenten i Honduras, den høyreorienterte Hernández, fra amerikansk fengsel. Han var dømt til en lang straff for deltaking i kokainhandel, men ble løslatt for å bistå sine allierte under det siste valget. Akkurat som i den såkalte «krigen mot terror» er det egentlige målet ikke å beskytte befolkninga, men å få kontroll over olje- og mineralressurser, samt å etablere et Washington-lojalt regime.
Samtidig må noen ting kalles ved sitt rette navn: Nicolás Maduros regime er autoritært, undertrykkende og gjennomkorrupt. Det har ingenting med sosialistisk demokrati å gjøre, til tross for at det dekker seg bak arven etter Hugo Chávez og bolivariansk retorikk.
Sammen med de ødeleggende amerikanske sanksjonene bærer Maduros politikk et hovedansvar for økonomisk kollaps, sosial katastrofe, utenomrettslige henrettinger, underernæring og masseutvandringen av millioner av venezuelanere. Eliten rundt Maduro har utradert de sosiale framskrittene og massebevegelsenes seire fra Chávez-perioden, og bidratt til å diskreditere venstresida i regionen. Regimet overlever ved hjelp av sikkerhetsstyrker, innskrenking av friheter og ekstern støtte – først og fremst fra Russland.
Kreml har vært en av Caracas’ viktigste allierte for å opprettholde den autoritære maktmodellen. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov har besøkt Venezuela flere ganger, blant annet i april 2023, som del av en rundreise til Brasil, Venezuela, Nicaragua og Cuba for å mobilisere politisk støtte til Russlands krig mot Ukraina. Sjøl om han ikke har gått like langt som forræderen mot den sandinistiske revolusjonen, Daniel Ortega i Nicaragua, erklærte president Maduro fra starten av fullskala-invasjonen «full støtte» til Russland, og statlige institusjoner og medier fremmet aktivt Kremls narrativer.
Likevel er det en grov feil å identifisere Maduros regime med det venezuelanske samfunnet.
Til tross for massiv propaganda har flertallet av venezuelanere ikke tatt til seg prorussiske fortellinger. Allerede de første dagene etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022 gikk folk ut i protester mot aggresjonen – i et land der demonstrasjoner regelmessig kriminaliseres og slås ned. Venezuelanere vaiet med ukrainske flagg, ropte «Stopp Putin» og kritiserte åpent regjeringas allianse med Kreml.
Denne solidariteten med Ukraina har dype røtter. Allerede under Euromajdan opplevde mange venezuelanere den ukrainske kampen som nær og forståelig – en kamp mot korrupt makt, utenlandsk kontroll og autoritarisme. Sympatien for Ukraina springer ikke bare ut av antikrigsholdninger, men også av en avvisning av utenlandsk innflytelse, som er avgjørende for både Maduros og Vladimir Putins regimes overlevelse. Begge er etterforska av Den internasjonale straffedomstolen.
Siden 1999 har Ukraina og Venezuela hatt vennskapelige forbindelser, som tok form under Ukrainas daværende utenriksminister Borys Tarasjuk, mottatt av Venezuelas president Hugo Chávez. Det er verdt å merke seg at Venezuelas konsul i Russland under Chávez, José David Chaparro, i 2022 slutta seg til Ukrainas internasjonale territorielle forsvarslegion og arbeida med gjenoppbygging av byer ødelagt av russiske styrker.
Derfor kan ikke dagens amerikanske aggresjon rettferdiggjøres, sjøl ikke med kritikk av Maduro. I sin nylige «nasjonale sikkerhetsstrategi» har USA erklært ambisjonen om å føre Latin-Amerika og Karibia tilbake til rolla som et underordna «bakgård» [for USA], i tråd med Monroe-doktrinen. Amerikansk imperialisme søker å «rydde» regionen for regimer som ikke passer inn i USAs økonomiske og geopolitiske interesser, samtidig som den styrker ytre høyre-krefter.
Isoleringa av Colombias progressive regjering og truslene mot en tilsvarende regjering i Mexico er en del av det samme mønsteret. Det samme gjelder styrkinga av alliansen med ytre høyre-regimet i Argentina, på bekostning av amerikanske skattebetalere. Videre inngår støtten til nyfascistiske revansjister i Brasil, leda av Jair Bolsonaro, og bruken av det berykta megafengselet til det undertrykkende Bukele-regimet i El Salvador for å internere deporterte fra USA. Alt dette er ledd i én og samme strategi for å gjenopprette Washingtons hegemoni i Latin-Amerika.
Det er også talende at under Trumps forrige presidentperiode var Venezuela-politikken styrt av Elliot Abrams, ansvarlig for opplæringa av «dødsskvadroner» under Reagan-tida. Disse sto bak over 90 prosent av forbrytelsene under borgerkrigene i Mellom-Amerika, inkludert massakren på rundt tusen innbyggere i landsbyen El Mozote i El Salvador.
En «regimeskifte», påtvunget utenfra, vil bare forverre den sosiale katastrofen. I likhet med Trumps rasistiske politikk overfor venezuelanske flyktninger er denne krigen en videreføring av forakt for menneskeliv. Sjøl om det ikke nødvendigvis fører til direkte massedrap, vil ekstern destabilisering kunne slå om i nye indre omveltninger. USAs invasjon i 1989 for å fjerne diktatoren og narkotikahandleren Noriega [i Panama] – som inntil kort tid før hadde vært en støttespiller for CIA i kampen mot revolusjonære bevegelser i regionen – ble riktignok ledsaget av minst flere hundre drepte sivile.
I tillegg innebærer et mulig maktskifte over til den «trumpistiske» fløyen av opposisjonen også alvorlige farer. Akkurat som Maduro er en karikatur av sosialisme, er den ultrahøyre- og ultrakapitalistiske linja til María Corina Machado en karikatur av demokrati. Etter å ha mottatt Nobels fredspris understreket hun gjentatte ganger at hun helst ville gitt den til Trump og at hun støtter en amerikansk intervensjon mot sitt eget land.
Den venstreorienterte opposisjonen mot madurismen – som i økende grad omfatter desillusjonerte tilhengere av den bolivarianske revolusjonen – avviser derimot ethvert militært scenario og insisterer på at Venezuelas skjebne må avgjøres av venezuelanerne sjøl, ikke av imperialistiske makthavere.
Kampen mot Maduros diktatur og kampen mot amerikansk imperialisme står ikke i motsetning til hverandre. De er to sider av samme konflikt, der befolkninga blir gisler i geopolitikkens spill. Nettopp derfor er det i dag nødvendig å snakke om solidaritet med Venezuelas befolkning – den samme solidariteten venezuelanerne viste Ukraina i motstanden mot russisk aggresjon.
Venezuelas folk kjemper både mot det imperialistiske åket og mot Maduros utbyttende regime. Venezuela – vi gjør også motstand mot imperialismen!