På kvelden før 1. september, Kunnskapens Dag, snakket Commons (et venstrorientert tidsskrift i Ukraina.Red.merknad) med aktivister fra studentunionen Priama Diia om retten til utdanning i et land i krig. De forklarer hvorfor de bestemte seg for å gjenopplive studentunionen, – hva som truer studentenes rettigheter, og deler sine planer og drømmer for framtida for ukrainsk utdanning etter krigen.
Commons: Unionens historie går tilbake nesten 30 år. Mange av våre redaktører og bidragsytere var medlemmer av Priama Diia under studietida. Imidlertid døde unionen hen på midten av 2010-tallet. Hvordan kom dere på ideen om å gjenopplive den?
Priama Diia: Gjenfødelsen av unionen begynte med en bølge av misnøye med den kommende reformen. I 2021 lanserte det ukrainske utdannings- og vitenskapsdepartementet en ny reform for å optimalisere høyere utdanningsinstitusjoner: universiteter som var «ulønnsomme for staten» skulle integreres i mer effektive universiteter. Dette innebar tap av det materielle grunnlaget for disse utdanningsinstitusjonene, masseoppsigelser av undervisningspersonell og avskaffelse av statlige stipend for studenter. Av de 150 største statlige universitetene skulle 80 steder opprettholdes.
Reformen provoserte studentene og lærerne, noe som førte til demonstrasjoner i ulike ukrainske byer. Den mest betydningsfulle hendelsen fant sted 2. desember 2021, da studenter og andre bekymrede motsatte seg sammenslåinga av Kharkiv National University of Construction and Architecture med Beketov National University of Oil and Gas. Potensielle og framtidige Priama Diia-aktivister hjalp også til med å forberede demonstrasjonen. Mangel på en sterk studentunion og organisasjonserfaring var den gang et stort hinder, ettersom studentene som måtte vurdere det omfattende problemet ikke hadde erfaring fra, på jamnlig basis, å kjempe for sine rettigheter og hadde et uklart syn på målene for aksjonen. Organisasjoner tilknyttet administrasjonen ønsket ikke å delta i protestaktiviteter, og uavhengige studentforeninger forble tause eller støtta de nyliberale mantraene om behovet for privatisering av utdanning og hele den sosiale sfæren i Ukraina.
Juridiske, økonomiske og utdanningsmessige problemer hopet seg opp i rekordfart. Bare venstresida hadde et kritisk syn og forståelse av et mulig alternativ, men det fantes ingen venstreaktivistisk ungdomsorganisasjon i Ukraina da. Vi visste at Priama Diia-unionen hadde eksistert, og vi snakket med tidligere medlemmer som fortsatt er innflytelsesrike aktivister på venstresida. Deres tidligere suksess og innsats inspirerte oss til å gjenopprette bevegelsen. Noen måneder etter høstdemonstrasjonene begynte den fullskala invasjonen. Antallet utfordringer økte dramatiskt for oss alle. Siden den gang har vi vært aktivt involvert i frivillig arbeid, hjulpet studenter på lokalt nivå og deltatt i lokale studentaksjoner.
Utdanningssystemet som var nedslitt av flere års statlig ansvarsfraskrivelse, begynte å knirke i sammenføyningene. Å opprettholde et nødvendig læringsnivå ble nesten umulig, ettersom studentene var i fare hver dag, og i noen deler av Ukraina ble de direkte truet med døden. Evakuering, ødeleggelse av boliger, utkastelse fra studentboliger, tap av kontakt med foreldre, tap av jobber og generell mangel på stabilitet. I disse utfordrende omstendighetene støtte studentene også på total mangel på forståelse fra universitetsadministrasjonene. Denne forverringa økte betydelig. For mange føltes disse problemene akutte.
Til slutt samla vi oss, analyserte vi de nye forholdene, og vi forsto at det ikke var noen vits i å vente lenger. I februar 2023 lanserte vi, ei gruppe på 3 til 5 venstreorienterte aktivister, en åpen oppfordring til studenter som ønsket å bli med i Priama Diia. Resultatet var uventa, da organisasjonen vår begynte å vokse raskt: mangelen på tilgang til analog utdanning og det lave antallet genuint venstreorienterte organisasjoner i Ukraina spilte sin rolle – mange unge mennesker var sultne etter aktivisme.
Commons: Priama Diia i tidligere generasjoner var en anarko-syndikalistisk union. Hva er deres politiske standpunkter i dag? Hvordan ser den nåværende generasjonen av studenter på venstreorientert politikk?
Priama Diia: Vi merker følgende trend: Siden starten av storskalainvasjonen har mange mennesker, inkludert ungdom og studenter, følt behovet for å delta i samfunnslivet, i det sosiale, offentlig og politisk liv i landet. Dette kan forklares på ulike måter, for eksempel at alle prøver å finne sin plass i motstanden mot russisk imperialisme, enten gjennom frivillig arbeid, organisering av ulike kurs eller deltakelse i den væpna motstanden.
Sjølsagt ser mange på dannelsen av en ny ukrainsk identitet som en negasjon: «Vi er ikke-Russland». Om dette er en produktiv strategi for å bygge et fellesskap er en annen sak. Imidlertid er det klart at unge mennesker primært danner sitt verdensbilde ved å sammenligne et russisk autoritært styre med demokrati, forfølgelse av homofile med inkludering, og så videre. Som et resultat ser vi en økning i kulturelt venstreorienterte synspunkter blant studenter: disse menneskene beskriver seg generelt som liberale, i amerikansk forstand.
Derfor arbeider vi hovedsakelig med dette segmentet av studentmassen. Det er ingen tvil om at Priama Diia i dag fortsetter å vise behovet for å kombinere politiske og fagforeningsvisjoner for å organisere en kraftig studentbevegelse. De problemstillengene vi reiser ville være overfladiske hvis vi ikke understreket at våre strategiske krav er først og fremst politiske. For eksempel er rimelig eller til og med gratis utdanning et krav for dette spesifikke området, utdanning, men bare gjennom en grundig transformasjon av det sosiale og politiske systemet vil slike krav få sitt fulle gjennomslag.
Utfra dette synspunktet består unionen av to poler som, etter vår mening, ikke kan eksistere uten hverandre: det store studentfelleskapet, som er direkte knytta til erfaringa med utdanningsprosessen, dens mangler og feil, og kjernen, som bringer inn et radikalt politisk program og universaliserer spesifikke problemer. Dette betyr at for å bli med i Priama Diia, trenger man ikke å lese bind av Proudhon eller Marx; man må bare være enig i de minimale kravene, det vil si at man mener det er uakseptabelt med diskriminering på flere grunnlag – kjønnsidentitet, rase, osv. – og ønsker å gjøre noe med det. Den militante kjernen inkluderer nå anarkister, marxister, sosialdemokrater og tilhengere av mer eksotiske strømmer innen politisk tenkning. Med andre ord er Priama Diia i dag en venstreorientert studentunion i videste forstand.
Commons: Hvilke politiske organisasjoner og tendenser søker dere kontakt med, både historisk sett og i dag? Hvem er deres allierte i Ukraina og i utlandet?
Priama Diia: På den ene siden prøver vi å eksperimentere med strukturen for å finne nye former og prinsipper for organisasjon. Denne formen for politisk kreativitet krever mye intern fleksibilitet. For eksempel for å involvere mindre aktive deltakere og koordinere arbeidet vårt, opprettet vi Koordineringshovedkvarteret, hvis medlemmer velges ved loddtrekning (i henhold til antikkens tradisjoner). Når vi støtte på problemer i driften av dette organet, møtes vi for å analysere årsakene til problemene, tenke på hvordan man skulle overvinne manglene, osv. I dag fungerer Koordineringshovedkvarteret i stor grad slik vi ønsket, og viser at slike «bisarre» og ultra-demokratiske former kan fungere – man må bare eksperimentere med dem og forbedre dem underveis.
På den annen side, når vi ikke trenger å finne opp hjulet på nytt, vender vi oss til de historisk erfaringene. Studentbevegelsen har en lang historie under forskjellige tidsmessige og geografiske forhold. Ved å studere denne arven og være klar over forskjellene med dagens situasjon, kan vi unngå å gjenta de samme feilene.
Slik begynte vi å studere studentunionbevegelsen i Quebec, en region der den fortsatt i dag er sterk. Siden 1968 har provinsen hatt en særegen struktur for studentforeninger som sikrer muligheten for bruk av undervisningsstreiker og generalforsamlinger for lærere og studenter. Vi ble inspirert av ASSÉ (Association pour la solidarité syndicale étudiante), som eksisterte fra 2001 til 2019 og hadde 34 medlemsforeninger med 56 000 studenter mens den klarte å forbli venstreorientert. Vi fortsetter å studere deres strategier, taktikker og interne organisering, på jakt etter ting som kan tilpasses og fungere i vår sammenheng. For eksempel tillater vinklinga «studenter som arbeidere» for oss muligheten til å adressere flere problemstillinger innen høyere utdanning på en annen måte, og skaper et rom for solidaritet ikke bare med andre studentgrupper og bevegelser, men også med andre fagforeningsinitiativer: innen sykepleie, bygningsbransjen og arbeidere i servicenæringene (hvor studenter ofte jobber deltid på grunn av lave stipender).
Det er verdt å merke seg at vi har vennskapelige kontakter med den polske organisasjonen «Koło Młodych» («Ungdomskretsen». Oversetters merknad), som er en del av fagforeninga «Inicjatywa Pracownicza» (linken er lagt til av oversetter.) der våre aktivister nylig deltok på en konferanse, delte sin erfaring og hjalp til med å organisere opplæring. Vi har også nære bånd til den franske studentorganisasjonen «Solidaires-étudiantes .
I Ukraina er situasjonen noe annerledes. De fleste ukrainske studentinitiativer, som Ukrainian Students for Freedom eller Ukrainian Students League, har grunnleggende forskjellige prinsipper fra våre. USF er en libertariansk høyreorganisasjon som hovedsakelig fokuserer på politiske spørsmål, og legger sosiale spørsmål til side. Noen ganger produserer deres ideologiske grunnlag, etter vår mening, klare «anti-studentstandpunkter»: f.eks under omorganisering av Kharkiv NUBA, der noen ansatte mista jobbene sine og studenter mista sine statlig finansierte plasser, nektet USF å samarbeide under protesten fordi de anså denne «optimaliseringen» som hensiktsmessig.
Likevel er vi glade for å samarbeide med studentråd, organisasjoner og andre former for autonomi som opererer innenfor universiteter. Deres aktivitet er riktignok begrensa, ettersom universitetsadministrasjonen styrer dem, men felles prosjekter og kommunikasjon er en viktig del av vårt arbeid. Vi trenger aktivister gjennom studentforeninger ved ulike universiteter for å finne ut om problemer, korrupsjon og så videre. Noen ganger er disse studentforeningene skeptiske til å samarbeide med oss fordi de finner oss mistenkelige, men som oftest klarer vi ofte å etablere kommunikasjon.
Commons: Din generasjon av aktivister har veldig utfordrende oppgaver. Hvilke problemer jobber Priama Diia med? Hva er deres hovedaktiviteter i dag?
Priama Diia: Man kan dele oppgavene våre i to kategorier: de som er knytta til statens utdanningspolitikk under krigen, og de av mer generell karakter, som å fremme frigjørende praksis i organisering av utdanninga, kampen mot diskriminering, øko-aktivisme og spredning av venstreideer blant unge mennesker.
Å tillate mannlige studenter å studere i utlandet er ett av hovedkravene til vår union. Vi vet alle at under unntakstilstanden har menn i militær alder ikke lov til å forlate landet. Dette forbudet gjelder studenter, enten de studerer i utlandet eller i Ukraina. Denne statlige politikken er et hinder i utdanningsprosessen, da studenter som er registrert ved utenlandske utdanningsinstitusjoner, må reise til studiestedet sitt. I et miljø der lokale universiteter systematisk mangler midler og undervisningsnivået synker på grunn av overarbeid, mister studentene motivasjonen og får ikke all kunnskapen de trenger. Som et resultat vil vi snart stå overfor en mangel på fagfolk som trengs for å støtte Ukrainas samfunn og økonomi og forhåpentligvis en vellykket rekonstruksjon etter krigen. Derfor er det å tillate mannlige studenter å studere i utlandet ett av hovedkravene til vår union.
I mai 2023 lanserte vi kampanjen StudAk for å kjempe for retten til å ta et friår og med de sosiale garantiene som ble gitt av lovgivninga før krigen. Universitetsadministrasjonene lovet studentene at de etter en lovlig pause kunne returnere til gratis utdanning, som de hadde ventet på. Imidlertid, høsten 2022, kunngjorde utdannings- og vitenskapsdepartementet Resolusjon nr. 1224, som effektivt avskaffet alle statlige stipend for disse studentene.
Som det første skrittet kontaktet vi de som ble rammet av dette for å vurdere omfanget av problemet. I den sammenheng har vi sendt hundrevis av brev til studentrådene og rektorene ved ulike universiteter i landet. Imidlertid har vi ikke mottatt noen betydelig respons (rundt fem svar). Vi har også kontaktet stiftelser for å be dem dekke kostnadene for særlig hardt rammede studenter. Uansett har vi ikke funnet støtte fra universiteter eller offentlige organer. Vi står nå ved en veiskille: noen ser direkte handling som siste sjanse for å bli hørt, mens andre vurderer å kontakte mediene.
For noen få dager siden lanserte vi en underskriftsaksjon for å få omgjort den tidligere russiske ambassaden i Kyiv til et samfunnshus. I stedet for å forbli tomt eller bli omgjort til enda et kjøpesenter, vil dette bygget kunne bli et møtested der studenter kan dele kunnskap og erfaringer. Dette vil gjøre det lettere å generere nye ideer og jobbe sammen for å iverksette ideene. I tillegg vil samfunnshuset kunne støtte mennesker som trenger hjelp og ly. Hvis underskriftsaksjonen ikke oppnår stor respons, planlegger vi å holde flere demonstrasjoner for å tiltrekke oppmerksomhet til prosjektet.
Commons: Som mange andre institusjoner i det ukrainske samfunnet, trenger vi også en utdanningsreform. Hvordan vil en positiv framtid for ukrainsk utdanning se ut? Kort sagt, hvordan bør et universitet organiseres slik at unge mennesker ønsker å studere der?
Priama Diia: Unionen vår har strategiske, ambisiøse og til og med utopiske visjoner. Det er flere forskjellige posisjoner, og vi må fortsatt videreutvikle de enkelte punktene, sjøl om vi håper å utarbeide et manifest som angir de viktigste prinsippene innen utgangen av året.
Sjølsagt er vi enige om at utdanning bør være rimelig, til og med gratis. Basert på dette bygger medlemmene i Priama Diia ulike modeller. La meg gi et eksempel. Universiteter og høyere utdanningssystemet generelt spiller en essensiell rolle i reproduksjonen av samfunnet: kunnskapen på ulike nivåer av praktisk anvendelse som studenter tilegner seg, brukes i næringsliv, industri, ledelse, politikk, osv. De materielle og politiske fordelene vi nyter som samfunn, har dype røtter i utdanningssystemet. Følgelig utfører studenter ved å studere, skrive oppgaver og essays og produsere ideer en del av det arbeidet som er nødvendig, ikke bare for samfunnets utvikling, men også for dets reproduksjon som sådan. Fra dette synspunktet fungerer en student som en arbeider, noe som betyr at de ikke bare bør ha råd til studiene sine – men også bli betalt for det. Ideen om en studentlønn er ikke ny. På høyden av studentbevegelsen på 1970-tallet hadde den mange tilhengere og var et konkret krav til myndighetene.
I denne strategiske visjonen må en grunnleggende autonomi og demokratisering av universitetene høre hjemme. Vi tror ikke at studenter er «forbrukere av utdanning», dvs. deltakere i et marked der kunnskap har en nytteverdi. Universiteter er ikke supermarkeder som selger kunnskap som man selger kjeks. Kunnskapen vi mottar innenfor det høyere utdanningssystemet er fleksibel og blir konstant transformert under læringsprosessen. Slik forbedres utdanninga og tilpasser seg de kravene som stilles.
Derfor er studenter fullverdige deltakere i denne utviklingsprosessen og bør spille en rolle i styringa av den. Ikke for at vi skal få utløp for våre lyster, men som en strategi for å forbedre høyere utdanning, noe som blir stadig mer presserende i sammenhengen med gjenoppbygginga etter krigen.
Vi må vise studentene (inkludert de som forlot Ukraina) at positive endringer er på vei i det høyere utdanningssystemet. Slike forandringer er ikke resultatet av en ministers eller presidentens velvilje, men et resultat av studentenes kamp og deltakelse. Dessverre ser dagens unge mennesker ikke på utdanningsproblemer som noe som kan endres, men heller som noe som er helt normalt, en slags «natur-tilstand». Vi hører ofte uttalelser som, «Det er ikke mulig med forbedringer!» I slike tider er Mark Fishers (linken er lagt til av oss. Oversetters merknad) synspunkt sant, -om at vi har glemt å forestille oss en annen framtid. Vi må for å få ting til å skje, etablere ulike strategiske visjoner for en ideell utdanning.
Bortsett fra de utopiske kravene, anerkjenner vi de utfordringene som må takles her og nå. Disse trivielle problemene er utgangspunktet for kritisk arbeid: kurs uten pensumlister, dårlig utformede akademiske årsplaner, kakerlakker i internatene, og mange andre. Hver lille seier gjenoppliver organisasjonen og tar den til et nytt nivå. For å få gjort dette arbeidet «på grarotnivå» desentraliserer vi nå organisasjonen og danner avdelinger (foreningsseksjoner) ved ulike universiteter. Det er viktig å ikke bare fokusere på problemene med ukrainsk utdanning generelt, men også å jobbe på lokalt nivå.
Commons: Hva ønsker dere for studenter på 1. september? (Kunnskapens dag.
Oversetters merknad)
Priama Diia: At de alltid må ha kraften til å velge. Velg hva du studerer, hvem du lytter til eller snakker med, og hvilken vei du følger. Noen ganger gir omstendighetene deg få valg, og det er tusen hindringer på veien. Derfor eksisterer vi som en forening, der studenter kan bidra til overvinne problemer og kjempe for anstendig utdanning. Derfor er det avgjørende å ikke gi etter for standardisering og «gjennomsnittliggjøring». La utdanning gi deg midlene til å tenke kritisk om de sosiale relasjonene som omgir deg, overvinne ulikhet, urettferdighet og vilkårlighet, og ikke trekke deg inn i et system bygget på dominans og underkastelse.
Erfaringer fra tidligere studentaksjoner gir viktige bidrag til venstresidas motstandskamp i Ukraina.
(Dette er ikke en del av intervjuet med Priama Diia. Dette er et tillegg fra oss. Red. merknad)
Denne videoen, produsert av Commons/Spilne forteller litt om hvordan erfaringene fra den tidligere organiseringa av Priama Diia (Direkte Aksjon) fra rundt 2010, la et grunnlag for mye av den aktiviteten som finner sted blandt venstreorienterte i motstandskampen i Ukraina i dag. Både i den væpnede motstanden i hæren, og ikke minst gjennom Solidarity Collectives . Videoen trekker også opp til linjene fram til dagens gjennoppståtte Priama Diia.
(Trykk på «tannhjul» under videoen for engelsk teksting)