Sotsialnyi Rukh (SR)
Et tredje år med fullskala uprovosert militær invasjon fra Russland i Ukraina fortsetter. De russiske styrkene fortsetter med beskytning og bombardement, ødeleggelse av byer og landsbyer, barbariske drap på sivilbefolkninga og utfører grufulle krigsforbrytelser. Den ekspansjonistiske krigen til det russiske regimet har ødelagt livene til millioner av ukrainere, fratatt dem hjemmene deres og tvunget dem til å søke sikkerhet og ly i andre regioner i Ukraina og utenfor landets grenser. Ukrainske kvinner har møtt fryktelige prøvelser og opplevelser. Vi presenterer vitnesbyrd fra KVPUs fagforeningsaktivister om hvordan krigen har påvirka dem og deres kollegers liv.
Lidiya GALKINA, styreleder for hovedorganisasjonen til den uavhengige fagforeninga for gruvearbeidere i Ukraina ved «Toshkivska»-gruva til statsforetaket «Pervomaiskvuhillya»:
For meg, bosatt i Luhansk-regionen, begynte krigen allerede i 2014. Siden den gang har lyden av artilleri fra fiendtlig beskytning blitt vanlig i gruvebyen vår. Imidlertid fungerte alle gruvene i vår region, som forble under kontroll av den ukrainske regjeringa på den tida, nesten uavbrutt.Dette bortsett fra i perioder da okkupantene forstyrret kraftledningene. Bosetningene i det frie Luhansk oblast bidro aktivt med å ta imot internt fordrevne personer fra de okkuperte områdene. Livet og arbeidet fortsatte under stress og spenning, men alt i alt fungerte det.
I februar 2022 ble jeg, sammen med millioner av våre landsmenn, tvunget til å forlate hjemmene våre under press fra fiendtlige styrker og på grunn av massiv beskytning av boligområder. I juni 2022 ødela fienden hjemmet mitt, bosetninga og produksjonsanleggene til statsforetaket «Pervomaiskvuhillya». Alle gruvene som var en del av dettee foretaket ble ødelagt.
For eksempel, i den urbane bosetninga Toshkivka, ble nesten 5000 mennesker hjemløse.
Mange gruvefamilier fant tilflukt i Dnipropetrovsk-regionen, mens noen gruvearbeidere heroisk forsvarer landet vårt ved frontlinja.
Jeg kunne ikke stå på sidelinja, så i 2022, med støtte fra andre medborgere, organiserte jeg et humanitært samlingspunkt for å lage kamuflasjenett og «kikimor» (kamuflasjedrakter. Oversetters merknad) som en del av initiativet «Step to Victory». For øyeblikket er arbeidet til senteret vårt ikke begrensa til produksjon av kamuflasjematerialer.
Takket være støtten fra Confederation of Free Trade Unions of Ukraine og Independent Trade Union of Miners of Ukraine, samt omsorgsfulle ukrainere som bor i utlandet, streber vi etter å hjelpe andre frivillige med å organisere gratis måltider for militærpersonell, og støtte gruvefamilier som har blitt internt fordrevne.
Dessverre har gruvearbeidere som har mistet all eiendom fortsatt utestående lønn, mens de blir tvunget til å leie bolig med betydelige utgifter.
Jeg kan ikke uttrykke stor nok takknemlighet til internasjonale fagforeninger for deres aktive støtte og solidaritet, som vi sårt trenger. Men Ukraina trenger nå våpen som vil bringe vår seier nærmere.
Avslutningsvis vil jeg trygt si at vi ikke blir knust! Våre væpnede styrker og ukrainere er sterke i styrke og ubrytelige i ånd og tro.
Hver forsvarer av Ukraina er en legemliggjøring av tapperhet, ære, styrke og mot. De beste av de beste forsvarer vårt ukuelige moderland.
Ære til Ukrainas væpnede styrker!
Ære til Ukraina!
Svitlana Kuzminykh, nestleder for fagforeninga «Metalistiv» ved PJSC «KAMETSTAL» (et stålverk med 9000 ansatte. Oversetters merknad) (i byen Kamianske, i Dnipropetrovsk Oblast)
Med begynnelsen av en fullskala militær invasjon av den russiske føderasjonen i Ukraina, ble et stort antall fagfolk tvunget til å forlate hjemmene sine, og reddet barna og gamle foreldre. Metallurger er takknemlige overfor sine utenlandske kolleger for deres solidaritet og støtte, og for å gi husly og hjelp til våre flyktninger.
I byen vår gir vi også husly og bistår internt fordrevne fra Mariupol, Avdiivka og andre byer og landsbyer som er berørt av russisk aggresjon.
En tredjedel av mennene fra vår metallurgiske virksomhet er for tida ved frontlinja og risikerer livet for Ukrainas frihet og uavhengighet, for drømmen om ei bedre framtid. De forsvarer landet og står overfor den overveldende overlegne fienden både når det gjelder mennskelige ressurser og våpen. . I løpet av disse forferdelige åra har vi mista 31 kollegaer i kamp, og 7 våre gutter anses som savnet i aksjon.
Takket være militærets engasjement og heltemot, har vi muligheten til å jobbe og leve, sjøl om vi hver dag går i konstant frykt og stress, under sirenene til luftalarmer.
Vi lytter til behovene til våre soldater ved fronten og gir dem hjelp. Vi forsyner dem med varme klær, mat, kommunikasjonsmidler, medisinsk hjelp og hygieneprodukter.
Mennene som ble mobilisert til tjeneste i hæren blir nå erstattet av kvinner. De har begynt å jobbe i «tradisjonelt» mannlige jobber – håndtering av metall, drift av kontrollposter, overvåking av lossing av ferdige produkter, styring av produksjonsprosessen. Våre kvinner jobber til og med overtid, i helger og ferier. Og hjemme har de barn som også trenger oppmerksomhet og beskyttelse. Men ingen av kvinnene vurderer engang å klage over det vanskelige arbeidet og dets betingelser fordi vi alle lever i håp om seier og er sikre på at vi, med hjelp og støtte fra alle omsorgsfulle mennesker, vil overvinne alle vanskeligheter og utfordringer.
Vi appellerer til våre kolleger i internasjonale og europeiske fagforeninger om å fortsette å støtte oss i kampen for å motstå den russiske aggressoren, bidra til å motstå fienden og kjempe for frihet og fred i landet vårt.
Takk for at dere ikke står på sidelinja i en så vanskelig tid og for at dere støtter det ukrainske folket ikke bare i ord, men også i handling.
Menneskeheten må seire!
Vira Bulankina, medlem av grunnorganisasjonen til Free Trade Union of Railway Workers of Ukraine ved «Passenger Wagon Depot Kharkiv-Sorting» en del av statsforetaket «Southern Railway», knytta til PJSC «Ukrzaliznytsia» (Jernbanens avdeling for driftsikkerhet, sentralstyring etc. Oversetters meknad):
Hele livet mitt er knytta til Kharkiv. Her ble jeg født, tok utdanning, stiftet familie og bor og jobber. Jeg elsker hjembyen min veldig høyt og anser den som den beste i verden, fordi den har en rik og strålende historie, vakre parker og torg, og gjestfrie og vennlige mennesker. Dessverre var Kharkiv fredelig og behagelig å bo i fram til 24. februar 2022 – før det forræderske væånede fullskala-angrepet fra Russland. Siden den gang har en katastrofal tid inntruffet for alle byer og landsbyer i landet vårt og for alle ukrainere.
I de første dagene av krigen begynte de russiske inntrengerne å beskyte og bombe Kharkiv. Det var mye ødeleggelse. Det meste av byens transport ble skadet og deaktivert. Livene våre ble til prega av konstant redsel og stress fordi beskytningen og eksplosjonene gikk for seg dag og natt.
I begynnelsen av mars 2022, etter at et fiendtlig granat traff huset vårt, måtte familien min forlate hjemmet vårt og flytte til et annet sted.
Takket være snille mennesker som reagerte og hjalp familien min med bolig, som viste seg å være nærmere arbeidet mitt, og det var praktisk for meg å kunne gå til jobben.
I løpet av denne perioden forlot mange innbyggere i Kharkiv byen. Jernbanestasjonen hadde en turbulent strøm av mennesker, hvor antallet økte for hvert minutt. Alle prøvde å forlate byen så raskt som mulig. Det var ikke nok tog, biler eller seter i togvognene, eller for den saks skyld på stasjonen. Folk reiste sittende på gulvet i togvognene og satt på gulvet i vestibylene på stasjonen.
Det var svært vanskelige tider for jernbanearbeidere. Noen av oss ble nødt til å overnatte på arbeidsplassene våre i flere dager uten mulighet til å hvile. Vi retta alle vår innsats inn på å hjelpe hæren og byens innbyggere.
I løpet av de to åra med den pågående krigen har vi alle lært å takle de vanskeligste situasjonene. Jernbanen etablerte en forutsigelig drift. Og passasjerstrømmen har gått sterkt ned. Til tross for beskytningen og farene har innbyggerne i Kharkiv begynt å vende tilbake til hjembyen. Og etter reparasjoner kunne heldigvis familien min finne seg til rette i leiligheten vår igjen.
I anledning den internasjonale kvinnedagen vil jeg først og fremst ønske alle kvinner styrke og mot til å hjelpe våre soldater med å oppnå seier og å beskytte og frigjøre ukrainske byer fra inntrengere, så vel som godhet, helse, varme, lykke og kjærlighet.