Forskjellen mellom den stalinistiske og den post-stalinistiske russifiseringspolitikken er at Stalin tildelte en rekke spektakulært voldelige slag mot den ukrainske nasjonen, mens hans etterfølgere starta et relativt ikke-voldelig, men nådeløst og systematisk program for å redusere omfanget av ukrainsk språk og kultur og heve prestisjen til russisk språk og kultur.
For eksempel, til tross for Stalins massemord på ukrainske intellektuelle, forble ukrainskspråklig utdanning ganske intakt. Men under Khrusjtsjov begynte det ukrainske språket å avta drastisk på skoler på alle nivåer, og dette ble bare intensivert under Bresjnev. I 1948 var forholdet mellom ukrainske skoler og russiske skoler i Sovjet-Ukraina 9,5:1. I 1987 gikk over halvparten av alle elevene i Ukraina på russiskspråklige skoler.
Dessuten var russiskspråklige skoler mye tettere i de østlige og sørlige oblastene, som hadde vært utsatt for russifisering i en lengre periode, enn i de vestlige oblastene. I de store byene i sør og øst var det svært få ukrainske skoler igjen på slutten av 1980-tallet. Det var ingen ukrainskspråklige skoler i Chernihiv, Donetsk, Luhansk, Simferopol og Mykolaiv. Zaporizhzhia hadde en, Kharkiv to, Odesa tre, Kirovohrad (nå Kropyvnytskyy) fire og Kherson fem. Bare to områder var åpne for ukrainskspråklig utdanning: landsbyskoler og skoler i de tre galisiske oblastene (det var sekstiseks ukrainske skoler i Lviv). Dominansen av russiskspråklig utdanning var sjølsagt en tilbakevending til tsaristisk praksis, og det er ikke overraskende at de områdene der sovjetiske russifiseringstiltak viste seg å være mest vellykka, var nettopp de områdene som hadde opplevd tsarstyret lengst.
I Sovjet-Ukraina, etter Stalin, var en av de mest vellykkede strategiene for å fremme russiskspråklig utdanning, å la foreldre velge mellom russiskspråklig eller ukrainskspråklig eller minoritetsspråklig- språkskoler for barna sine. Dette var en strategi som ble brukt av Khrusjtsjov i skolereformen hans fra 1958-59. Skoler med russisk undervisningsspråk ser derfor ut til å ha blitt fritt valgt av foreldre som ønsket å gi barna en god start på livet. Men det som framstår som fritt valg er ofte nok ikke fritt i det hele tatt når man tar i betraktning vilkårene for et valg.
Disse forholdene har blitt briljant analysert av Ivan Dzyuba i hans bok «Internationalism or Russification?» skrevet i 1965 og som snart er i ferd med å bli utgitt på nytt av Resistance Books (Boka er på dette tidspunkt utgitt på nytt. Linkene i dette avsnittet er forøvrig lagt til av oss. Oversetters merknad.)
Det Dzyuba demonstrerte var at sovjetisk statspolitikk systematisk henviste det ukrainske språket og den ukrainske kulturen til en underordnet posisjon. Dette gjorde at gjorde sistnevnte til mindreverdige, «skadet vare» som mange mista interessen for.
Ukrainskspråklige tidsskrifter og bøker ble utgitt i stadig mindre omfang. I 1969 utgjorde ukrainskspråklige tidsskrifter 46 prosent av tidsskriftene som ble publisert i Sovjet-Ukraina; i 1980 utgjorde de bare 19 prosent. I 1959 var 60 prosent av bøkene på ukrainsk; i 1980 hadde prosentandelen sunket til 24. På de store universitetene i Ukraina foregikk undervisninga i overveiende grad på russisk, bortsett fra i emner som ukrainsk litteratur og språk. På 1970- og 1980-tallet ble teater stort sett framført på russisk. Ukrainskspråklig film ble også begrensa. Odesa filmstudio ga ut seksti filmer fra 1978 til 1988, bare tre av dem var på ukrainsk. (Denne informasjonen kommer fra Maria Jarmolenka, «Kommunal politikk i URSR på 40-80-tallet av det 20. århundre», Vitenskapelig forskning av URSR på 40-80-tallet av 1900-tallet.) (URSR= den Ukrainske Sosialistiske Sovjetrepublikk. Oversetters merknad)
Det virket for mange som om det ukrainske språket og den ukrainske kulturen ble henvist til den etnografiske sfæren, til landsbyen. Men sjøl dette var mindre enn sant, siden forfølgelsen av kirken opphevet mye av bindinga til den tradisjonelle folkekulturen. Man kunne bli arrestert for å synge flere hundre år gamle ukrainske julesanger!
Å engasjere seg i ukrainsk kulturell aktivitet satte folk i fare. Det er derfor det var så mange ukrainske dissidenter i Gulag på 1970- og 1980-tallet. Lenin hevda på sin tid at den farligste formen for nasjonalisme i den sovjetiske politikken ikke var minoritetsnasjonalisme, men den russiske stormaktsjåvinismen. Men sjøl om mange tusen ukrainere i løpet av den sovjetiske historien etter Lenins bortgang ble arrestert og/eller henretta på mistanke om ukrainsk nasjonalisme, ble ingen noen gang arrestert for russisk sjåvinisme.
Det er neppe noe rart at mange borgere i det sovjetiske Ukraina ble russisktalende. En russisk kvinne jeg kjente i Leningrad på midten av 1970-tallet ble overraska over min kunnskap om ukrainsk. Hvorfor skulle jeg være interessert, for å sitere henne, i «et så snevert språk»? Men hvem var ansvarlig for å begrense sfæren til ukrainsk? Den russifiserede sovjetstaten.