Sosialister, og spesielt revolusjonære marxister, støtter undertrykte folks og nasjoners kamp for frigjøring og sjølbestemmelse. Det er viktig fra første stund å klargjøre at vår støtte er basert på den grunnleggende demokratiske legitimiteten til disse kampene i seg sjøl, og på de bredere frigjørende mulighetene de kan åpne. Vår støtte er ikke avhengig av hvilken imperialistisk makt eller «leir» som er den spesifikke undertrykkeren.
Det er et grunnleggende prinsipp i anti-imperialistisk politikk at «vår hovedfiende er hjemme», betyr i vårt tilfelle sjølsagt USA-imperialismen og dens allierte, med alle de monstrøse forbrytelsene mot menneskeheten begått av amerikansk politikk, i vårt navn. Det har aldri betydd å se på f.eks dagens makter i Kina eller Russland som er USAs viktigste imperialistiske rivaler, som «progressive» i noen forstand, eller å se deres forbrytelser som et mindre onde eller bare et svar på USAs «provokasjon». .»
Det burde være unødvendig å gjenta dette grunnleggende prinsippet. Behovet for å gjøre det er betegnende for den beklagelige tilstanden til mye av venstresida. Etter at Barack Obama erstattet George W. Bush, har det største problemet i den brede venstresida vært den stilltiende eller åpenbare støtten fra mange liberale og sosialdemokrater til den imperialistiske politikken som Det demokratiske partiet står for. Dette fortsetter sjøl om deler av demokratenes velgerbase, spesielt blant unge mennesker, blir stadig mer sinte og frustrerte p.g.a USAs støtte til Israels brutale krig mot det palestinske folket.
Lenger til venstre har det oppstått et omvendt problem – stilltiende eller åpen støtte for handlingene til russisk imperialisme, med bakgrunn i motstand mot amerikansk imperialisme. Vi begynte å observere at dette problemet er akutt i det tragiske forløpet av det syriske folkets opprør, da deler av USAs venstreside forsvarte Assad-regimets giftgass- og terrorbombing av befolkninga og den sentrale rollen til Russland og Iran i å holde dette regimet ved makta.
Krisa for den antiimperialistiske venstresid har eksplodert i kjølvannet av Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022, og som utløste en krig som fortsetter uten en kortsiktig slutt i sikte. Dette er en åpent annekterende invasjon med en plan for folkemord, som det ukrainske folket motsetter seg for å overleve som en nasjon. Noen elementer på venstresida – sjøl om de er små – står åpent på Russlands side med det absurde påskuddet om at Ukraina er «fascistisk» eller har «provosert fram» krigen (sannhetselementet her er at Ukraina «provoserte» konflikten ved å nekte å slutte seg til Vladimir Putins « Novorossiya»-prosjekt). Slike «campistiske» venstreorienterte sammenfaller i økende grad med (mye større) høyreekstreme krefter i motstand mot støtten til Ukrainas nasjonale forsvarskrig.
En større del av fredsbevegelsen, forferdet over ødeleggelsene, tap av menneskeliv, de økologiske skadene og de alvorlige konsekvensene for matforsyninga til det globale sør – til og med en antatt overhengende fare for eskalering til atomkrig – motsetter seg militærhjelp til Ukraina og vil heller ha «umiddelbar våpenhvile og forhandlinger» for å avslutte krigen. I denne «freds» appellen teller ønsket til det ukrainske folket lite eller ingenting. Motstandskapen deres blir avfeid som en «proxy-krig» ført av USA og NATO.
Atter andre på venstresida forstår den imperialistiske karakteren av Russlands invasjon, og støtter Ukrainas rett til å forsvare seg sjøl, men motsetter seg reel vestlig militærhjelp – med den begrunnelse at den gjør krigen til en «interimperialistisk konflikt», sjøl om både USA/NATO og Russland unngår direkte konfrontasjon. Dette reduserer Ukrainas rett til sjølforsvar til ord-gyting uten innhold. (Innafor venstresida av USA refererer vi her, for eksempel til «Reform and Revolution»-tendensen i Democratic Socialists of America.)
Som konsekvente, og ikke selektive antiimperialister, forstår vi fullt ut at USAs/NATOs militære bistand til Ukraina er basert på interessene til vestmaktene, ikke for å støtte «demokrati mot autoritarisme» eller andre påskudd. Forbrytelsene til USA-imperialismen, den dominerende globale makta – i Latin-Amerika, med full støtte til Israels krig mot det palestinske folket og forbindelser til de mest brutale Midtøsten-diktaturene som Egypt og Saudi-Arabia, og så mye mer – fortsetter med uforminsket styrke. Ingenting av dette fornekter Ukrainas rett til å motta militærhjelp fra hvor som helst det kan få det.
Ettersom krigens forferdelige kostnader og katastrofale globale effekter blir verre for hver uke, og dens lengde og utfall mer usikker, vil debattene innen venstresida og fredsbevegelsen bli mer intense.
Solidarity støtter Ukraine Solidaritity Network (USA) i å bygge støtte for Ukrainas legitime krig mot Russlands invasjon; ved å kreve både umiddelbar tilbaketrekking av russiske okkupasjonsstyrker og kansellering av Ukrainas lammende og ubetalbare utenlandsgjeld. Og viktigst, støtte og styrke stemmene til progressive ukrainske venstrekrefter i å motstå sin egen regjerings anti-arbeider- og nyliberale politikk, mens de sjøl aktivt deltar i krigsinnsatsen. Denne solidaritetsinnsatsen vil fortsatt være nødvendig etter krigens slutt. Å bygge solidaritet med ukrainske Sotsialnyi Rukh er spesielt viktig. (Alle linker i dette avsnittet er lagt til av oss. Oversetters merknad)
Ingenting kan bedre illustrere USA-imperialismens hyklerske dobbelt standarder enn dens fortsatte finansiering og diplomatiske støtte til den israelske statens etnisk rensing og annekteringsangrep på befolkninga i de okkuperte palestinske områdene og, i økende grad, også innenfor Israels grenser. Utenriksdepartementets svake uttrykk om at de «misliker» den mest synlige volden fra israelske bosetterne, – samt det bevisste snikskyttermordet på den palestinsk-amerikanske reporteren Shireen Abu Akleh, tjener bare til å dekke over de daglige overgrepene og grusomhetene som ikke fanges på kamera.
Det er derfor det er desto viktigere for oss nå, som en del av den pro-Palestina solidaritetsbevegelsen, å støtte BDS-kampanjen. Dvs å motsette seg all amerikansk militærhjelp til Israel; å fordømme og motstå forsøkene på å kriminalisere palestinske stemmer som «antisemittiske» som uttaler seg om israelsk kolonialisme. Og ikke minst å støtte alle progressive initiativer i Kongressen rundt Israels fengsling av palestinske barn og dets bruk av våpen fra USA for å begå brudd på humanitær lov og internasjonal lov.
Hykleriet til imperialismen og kolonialismen avslørtes da det for første gang, for et par hundre år sida, ble sagt at det britiske imperiet ikke hadde «ingen permanente venner, bare permanente interesser». Det er like sant nå som det var den gang, men det er ikke en mer gyldig unnskyldning for å motsette seg ukrainsk sjølbestemmelse i dag enn det var for å avfeie enhver annen undertrykt nasjons motstand mot kolonial underkastelse. Dette enten det gjelder Storbritannia, Frankrike eller andre europeiske makter historisk sett, USAs «supermakt», eller en ambisiøs imperial rival i dag.
Vi må utvikle en mye dypere forståelse av svært reelle og voksende nye imperialistiske rivaliseringer, spesielt mellom USA og Kina, både i den militære oppbyggingen i Asia-Stillehavsregionen og den nyimperialistiske kampen om Afrika og Latin-Amerika. Vi må også anerkjenne, blant andre faktorer, betydninga av urfolks motstand mot kolonialisme og regjeringer sultne på naturressurser, og den stadig dypere trusselen fra klimaendringer og miljøkollaps betyr for overlevelsen til sårbare befolkninger, og hele den menneskelige sivilisasjonen.
Vår analyse må søke å være både global og samtidig konkret i forhold til de særskilte kampene, enten det er i Ukraina, eller Palestina, eller andre steder, inkludert i vårt eget samfunn.
Publisert søndag 5. november 2023, på Against the Current , nettstedet til organisasjonen Solidarity