«Vitaliy» er en ung ukrainsk revolusjonær aktivist. Han var i Kherson da han ble overrasket av krigen 24. februar 2022. Der opplevde han russisk aggresjon på nært hold. Fordi han nekta å benytte russisk pass, en negasjon av hans ukrainske identitet, ble han deportert til det sentrale Russland, hvor han lever i dyp nød, og selger arbeidskrafta si for småpenger, i konstant frykt.
Dette intervjuet tok tid. Å måtte benytte sikre kommunikasjonskanaler bidrar ikke til rask informasjonsutveksling. Vitaliy, som har helseproblemer, er ofte utmattet av lange arbeidsdager. I dette intervjuet forteller han om sin hverdag, – om det russiske samfunnet i en tid med en «spesiell militær operasjon», og sine forhåpninger. Til tross for sin dramatiske situasjon har Vitaliy ikke mistet sin militante holdning og kampånd. Sammen med sine kamerater har han deltatt i sabotasje av russiske militære installasjoner, og i firmaet han jobber har han også organisert en streik for å heve lønningene.
Noen dager inn i samtalen fikk han vite at faren hadde blitt usselt myrdet av russiske soldater. Denne dramatiske hendelsen gjorde ham dypt deprimert og bidro til å senke tempoet på svarene hans på spørsmålene jeg stilte ham. Hans vitnesbyrd er smertefullt. For Vitalij «er det allerede midnatt i dette århundret». (Uttrykket viser til en roman av marxisten Victor Serge, om livet i det stalinistiske Sovjetunionen. Linken er lagt til av oss. Oversetters merknad)
Kan du fortelle oss hva som har skjedd for deg siden 24. februar 2022?
Fram til 24. februar 24 2022 var livet mitt fullt av alle gleder som tilhører ungdomstida- smarte, morsomme venner, universitetsstudier, en lidenskap for læring, et aktivt kreativt liv. Selvfølgelig, lenge før fiendtlighetene begynte i Kherson, Mariupol, Kharkiv, Zaporijjia, observerte jeg den politiske situasjonen i landet mitt. Jeg så at Russland hadde fulgt en aggressiv militærpolitikk mot den ukrainske staten siden 2014, og indirekte erklærte muligheten for en fullskala offensiv og beslagleggelsen av de fleste ukrainske territorier. Men jeg ønsket å tro til siste slutt at den russiske regjeringa ikke ville nå dette stadiet av galskap.
Faktisk, inntil den 24. februar var livet mitt ganske rolig, og jeg studerte intenst marxistisk teori, og skrev artikler for mitt trotskistiske nettsamfunn på 2.500 lesere. Så en dag, da svarte røykskyer dukket opp på den klare vinterhimmelen, innså jeg at livet aldri ville bli det samme igjen, fordi krigen hadde begynt. Jeg husker fortsatt tydelig den dagen, tidlig om morgenen våknet jeg til lyden av en kvinne som gråt. Jeg sov tilfeldigvis på en sovesal med flere jenter. Alle i rommet våknet og hørte en av oss gråte så høyt at de spurte henne hva som hadde skjedd, hvorpå hun svarte: «Det har startet». Alle ble forvirret og begynte å spørre hva som egentlig hadde «startet», men hun svarte rett og slett ikke og fortsatte å hulke. Senere begynte jeg å høre en rumling utenfor, et sted i det fjerne, og bildet klarnet. Det viste seg at denne gråtende jenta hadde en kjæreste som tjenestegjorde i den ukrainske hæren og hadde vært blant de første som ble konfrontert med angrepet fra de russiske inntrengerne. Jeg var forvirret, alt rundt meg virket som en drøm, fordi jeg ikke hadde forventet dette i det hele tatt. Alle var grepet av sjokk og frykt, og alle studentene i sovesalen pakket tingene sine i en hast og dro av gårde. Jeg måtte bo på et herberge, i selve Kherson, ettersom huset mitt og foreldrene mine hadde blitt tatt av de russiske inntrengerne den første dagen, selv om Kherson holdt ut en stund, til tross for den klare overmakta fra den russiske hæren. Innbyggerne i Kherson begynte å tømme butikkhyllene eller dra til de vestlige regionene i Ukraina uten å stille mange spørsmål.
Fullstendig kaos begynte å herske i byen. Samme dag gikk jeg ut på gaten for å dokumentere hendelsene som pågikk. Jeg holdt konstant kontakt med kameratene mine, og informerte dem om hva som skjedde direkte på stedet. Jeg filmet de første store eksplosjonene, brannene og hendelsene. Mens alle var i panikk, prøvde jeg å filme nøye hva som skjedde rundt meg. Da den russiske hæren nærmet seg Kherson og de første kampene for Antonovsky-broen begynte, forberedte mange borgere umiddelbart å danne avdelinger og slutte seg til det ukrainske territoriale forsvaret og hæren. Folket i Kherson gjorde en virkelig heroisk motstand mot offensiven, til tross for frykt og sult. Og selv da den russiske hæren fullstendig tok over byen, demonstrerte folk fredelig i flere måneder og erklærte at «Kherson er Ukraina».
Jeg så med egne øyne russiske tropper i sentrum av byen skyte med skarp ammunisjon mot folk som deltok i en fredelig demonstrasjon.
Jeg skjønte umiddelbart at det var veldig farlig å bli der, men bare de med økonomiske midler klarte å forlate den okkuperte byen Kherson.
I mars fikk jeg muligheten til å reise fra Kherson til hjemstedet mitt. Jeg måtte slette alle bildene jeg hadde tatt, fordi på vei tilbake, ved sjekkpunkter, sjekket russiske soldater innholdet på alle telefoner de fant på folk og slo brutalt de som ikke ville levere mobiltelefonen sin for inspeksjon. Det var ofte strøm- og internettproblemer, så fritida mi brukte jeg stort sett til å lese bøker. Det var også en alvorlig mangel på mat, noe som gjorde livet svært vanskelig. Til slutt følte jeg at jeg levde under konstante trusler, da det bokstavelig talt var stridsvogner overalt, folk med våpen og eksplosjoner hele tida.
På et tidspunkt midt på sommeren 2022 eksploderte et russisk ammunisjonslager i landsbyen min og drepte rundt 3000 russiske soldater som nettopp hadde kommet tilbake fra fronten. Som et resultat av dette fortsatte granater å eksplodere i flere dager, noe som førte til starten på det som ble kjent som evakueringen. Inntil det siste minutt hadde jeg ingen peiling på hvor jeg skulle flyttes.
Hvordan bor du i Russland?
Jeg har bodd i det sentrale Russland i et år nå, under de samme forholdene som alle innbyggerne her. Jeg ble tvunget til å ta et russisk pass og tilhørende dokumenter. Jeg tilbrakte hele første året på et billig gammelt hotell sammen med andre flyktninger, og jeg bor der fortsatt. Jeg har 12 kvadratmeter å dele med en annen person, noe som ikke er veldig hyggelig. Maten er gratis for alle flyktningene her, men den er veldig dårlig, så jeg ga den opp for lenge siden. Og generelt er situasjonen ikke veldig gunstig, flertallet av befolkningen lever virkelig i fattigdom, kriminaliteten er veldig høy i området der hotellet der jeg bor ligger. Nesten med en gang jeg kom hit, begynte jeg aktivt å lete etter arbeid for å kunne skaffe mat til meg selv, og for å hjelpe foreldrene mine som bodde i de okkuperte områdene. Men ganske raskt innså jeg at det praktisk talt ikke fantes arbeid med noe slags ordnede forhold, -det var umenneskelig utnyttelse overalt, og hvis du ikke har bekjente i Russland, av typen viktige forretningsmenn eller tjenestemenn, så er du ingenting her. Så jeg brukte nesten et år på å selge arbeidet mitt for småpenger, som de fleste her gjør. Jeg jobber vanligvis 240 timer i måneden, så jeg føler ikke at jeg lenger utvikler meg som menneske, jeg har ikke tid til kulturelle aktiviteter eller turer.
Jeg synes fortsatt det er vanskelig å få gode venner her, fordi alle de bevisste ungdommene har flytta til St. Petersburg eller Moskva, eller forlater Russland, og jeg har ikke mulighet til det.
Jeg er invadert av en underbevisst frykt hele tida jeg er her, fordi jeg er i et land som angrep fedrelandet mitt. Trusselen er overalt, ingenting inngir tillit. Som krigsoffer mottar jeg ingen kompensasjon eller psykologisk støtte, noe jeg tror er viktig for krigsoverlevende.
Det kanskje mest irriterende er at jeg egentlig ikke har noen likesinnede her, selv om jeg kjenner mange mennesker.
Hvordan ser russerne på deg som ukrainer?
De jeg kommuniserer med reagerer normalt på nasjonaliteten min. Personlig har jeg ikke vært offer for noen form for nasjonal undertrykkelse under hele mitt opphold her.
Noen har til og med uttrykt sin støtte til meg og sagt at de også var imot krigen, men frykten for å bli straffet for sine meninger hindrer dem i å uttrykke seg åpent. Jeg vet bare om noen få historier der andre flyktninger som bodde sammen med meg på hotellet ble trakassert fordi de var ukrainere. I utgangspunktet tror jeg at den fiendtlige holdninga til ukrainere i Russland ikke er veldig utbredt i befolkninga.
Snakker folk om krigen i Ukraina, der du bor?
Selv om byen jeg er i ligger langt unna krigshandlingene, er det fortsatt mange som er interessert i krigssituasjonen med Ukraina. I utgangspunktet kan jeg skille mellom to typer mennesker: Noen støtter fullt ut Putins handlinger, andre er kategorisk motstander av makteliten i Russland. Men Putins fans er flere, ettersom mange mennesker her har blitt aktivt matet med propaganda i flere tiår. Siden starten, 24.februar 2022, har befolkningen fulgt nyhetene og hendelsene i Ukraina stadig mer intenst, selv om flertallet lever stille sine liv passivt og støtter eller benekter hva den nåværende makta i Russland gjør.
Den siste tida har det blitt hengt opp flere og flere plakater som oppfordrer folk til å slutte seg til den russiske hæren. Dette viser tydelig mangelen på personell i frontlinjen. Og de ønsker ikke en ny mobiliseringsbølge, fordi den første bølgen viste seg å være fryktelig på alle måter. Så vidt jeg vet har alle russiske skoler siden dette skoleåret innført et nytt «fag» som heter «å snakke om det som er viktig», der barn blir informert om krigen med Ukraina, og utsettes for russisk imperialistisk propaganda og gjennomsyret av hat mot det ukrainske folket.
Ser du noen økonomiske konsekvenser av krigen i Ukraina?
Fordi jeg ankom Russland i midten av august i fjor, kan jeg ikke si nøyaktig hvordan den økonomiske situasjonen var før starten på fullskalaoffensiven. Jeg spurte folk her flere ganger om de hadde følt noen alvorlige effekter av sanksjonene etter 24. februar, og nesten alle sa at det var minimalt. Prisene på basismatvarer har vært tilnærmet uendra. Generelt, og hvis vi ikke gjør sammenligninger, har den økonomiske situasjonen i Russland det siste tiåret alltid vært forferdelig, og jeg tror at jo lenger krigen fortsetter, desto større blir konsekvensene for den russiske økonomien, men disse konsekvensene vil ikke være umiddelbare, og regjeringa vil alltid prøve å skjule dem.
Var du politisk aktiv i Ukraina?
Før krigen brøt ut var jeg mer politisk aktiv i Ukraina enn jeg er i dag, av åpenbare grunner. Min hovedaktivitet var å skrive marxistiske og trotskistiske artikler av alle slag. Som du vet, i den ukrainske byen der jeg studerte, var det faktisk ganske mange ekstreme høyreorienterte grupper som hang opp nazistiske propagandabrosjyrer, tegnet nazistisk graffiti, og jeg prøvde å motarbeide dem: Jeg sletta nazistisk graffiti og tegnet kommunistisk graffiti i deres sted, og jeg ledet alle slags kampanjer inne på universitetet der jeg studerte, men jeg skrev for det meste artikler, aktiviteter som ble vanskelig å opprettholde når krigen kom inn i hjemmet mitt.
For tida er det ikke spesielt lett å engasjere seg i opposisjonell politisk aktivitet i Russland, selv online, da selv russiske sosiale nettverk kontrolleres av den byråkratiske staten, men det er mulig å finne en vei ut på en eller annen måte. For øyeblikket jobber jeg litt med å skrive artikler på et nettsted som har nesten fem tusen lesere, men det er ikke nok, fordi artiklene handler om pedagogiske emner, og jeg vil oppfordre til handling.
For en måned siden begikk kameratene mine og jeg stor en stor sabotasje i Moskva, som i stor grad påvirket tilstanden til den russiske hæren. Jeg vil selvfølgelig ikke gå inn på detaljene i denne sabotasjen, for min egen og mine kameraters sikkerhet. I utgangspunktet er det vanskelig å opprettholde politisk aktivitet, også fordi du må jobbe veldig hardt for å rett og slett brødfø deg selv. Da jeg kom hit, fikk jeg jobb i en kjedebutikk, og etter hvert som jeg fikk arbeidserfaring, begynte jeg å oppmuntre andre ansatte til å legge ned arbeidet for å få lønnsøkning, og det fungerte. Selve butikken har eksistert siden 2019, og ansattes lønn hadde ikke steget siden selv om situasjonen i landet har endret seg mye, og dette lønnsnivået var ikke lenger tilstrekkelig. Etter at jeg kom, begynte vi det vi kan kalle for en fredelig lønnsstreik. Resultatet var at alle ansatte i hele kjeden fikk en liten økning. Dette var min første lille, men vellykkede erfaring, med å forbedre arbeiderklassens levevilkår.
Og i dag?
Så snart jeg kom hit til Ural, begynte jeg umiddelbart å lete etter likesinnede, men i hele det året jeg har vært her, har jeg ennå ikke hatt muligheten til å møte politisk engasjerte mennesker. Den venstreorienterte bevegelsen er ikke så stor her som den er i St. Petersburg eller Moskva, hvor jeg har mange kamerater. Alle fornuftige mennesker drar til disse byene, fordi Russland har en sentralisert økonomi og levestandarden i disse byene er høyere enn andre steder. I utgangspunktet er nå mitt forhold til russiske venstreorienterte folk øyeblikket bare eksisterende via Internett.
Mange tror Russland er en fascistisk stat. Tror du det også?
Jeg er helt overbevist om at Russland nå beveger seg mot et fascistisk regime. Jeg vil ikke si at regjeringsformen i Russland er akkurat fascisme, men den politiske situasjonen presenterer allerede en viktig faktor for utvikling av fascisme i landet. Hvis vi sammenligner Russland med de fascistiske landene i det 20. århundre, oppfyller det ikke fullt ut alle kriteriene. Men det er det nesten umulig for noen med venstreorienterte synspunkter å bo her.
Hvordan ser du på din egen og ditt lands fremtid?
Det er et vanskelig spørsmål, fordi jeg ble født i Ukraina og hadde planlagt å bygge framtida min der, men med starten av krigen kollapset alt, som det gjorde for alle andre: familier, drømmer og planer. Jeg kom hit til Russland utelukkende av p.g.a. skjebnen. Så personlig har jeg fortsatt ingen konkrete planer for hva jeg skal gjøre i framtida, siden min framtid er helt avhengig av de militære operasjonene. Jeg kan ikke unngå å legge merke til at Russland, som et land og territorium, er objektivt ganske pent og har en rik historie, men som en stat er det et forferdelig sted, så hvis regjeringssystemet her ble mer demokratisk, ville jeg ikke ha noe imot å bo her for resten av livet mitt og til og med starte en familie. Det russiske språket i seg selv er unikt og attraktivt, og russisk litteratur fra 19. og 20. århundre er generelt fantastisk, så noen mennesker klarer virkelig å elske dette landet til tross for den dystre økonomiske og politiske situasjonen. Jeg håper at Russland før eller senere våkner opp og tar den rette veien, for hvis det ikke skjer og situasjonen bare blir verre, så vil det være en historisk katastrofe.