Vi har i noen dager hatt besøk av Hanna Perekhoda, fra organisasjonen Sotsialnyi Rukh (Den Sosiale Bevegelse) her i Norge. Og vi har hatt tre meget vellykkede offentlige møter (ett av dem arrangert av Rødts stortingsgruppe), med Hanna som innleder. Mange spørsmål og god stemning. Dette blir en liten, ufullstendig oppsummering av det hun tok opp i løpet av de møtene som ble avholdt.
Bakgrunn for krigen.
Er bakgrunnen for krigen et ønske fra Russland om å forsvare seg mot NATO-ekspansjon østover,- eller er invasjonen et resultat av Putins ønske om å forhindre etableringa av et vestlig orientert Ukraina med en demokratiske politisk utvikling og på sikt bedre økonomi enn Russland? Et slikt Ukraina vil kunne føre til at befolkninga i nabolandet Russland ser at det finnes et alternativ til Putins autoritære styre og med bedre leveforhold for befolkninga. Det vil være en trussel mot Putins syklige behov for kontroll over det russiske samfunnet. I kombinasjon med at «den indre sirkel» i det russiske autokratiet har gjenopptatt drømmen om et «Stor-Russland» med rett til å dominere i sin interessessfære, blir dette en kraftig drivkraft for Putins krigføring mot Ukraina. I tillegg er det å gå til krig et gammelt triks politikere og diktatorer har brukt i århundrer for å lede oppmerksomheten bort fra egne problemer, skape en ytre fiende og dermed internt samhold i nasjonen. Dette trikset kan Putin.
Som en del vil huske var forholdet mellom Putin og de vestlige statslederne temmelig hjertelige i begynnelsen av hans styringstid i Russland. Putin kunne friste med olje- og gassleveranser fra Russland til Vesteuropa, i kombinasjon med investeringer i Vesteuropa av russisk kapital, kapital som kommer som resultat av oligarkenes tapping av verdier i Russland. I denne «dealen» skulle motytelsen til Putin, fra Vesten, være at Russland skulle ha rett til å opprettholde en «interessessfære» i de post-sovjetiske landene. Denne uskrevne avtalen ville sjølsagt ikke folk i disse landene akseptere, og dermed ville heller ikke de vesteuropeiske landene tørre å gå med på den. Stor skuffelse for Putin. Samtidig skjedde det en oppblomstring av folkelige bevegelser og demonstrasjoner som skapte uro i det russiske samfunnet og i postsovjetiske områder Putin regna som «sine». Folkelige protester er noe Putin frykter over alt annet, dette gjorde at Putin vendte seg bort fra Vesten, som ikke ville gi ham «carte blanche» til å styre som han sjøl ville i disse områdene.
Dette gjør at Putin velger en ny strategi for å få makt i «interessessfæren», nemlig rå makt. Det er det vi ser utfolde seg i Ukraina fra Russlands side idag.
Hva så med NATOs rolle i denne sammenheng? Den er underordna, mener Hanna P. , som også uttrykte at det var veldig typisk for Vestens sjølforståelse at de tror at alt som skjer i denne verden, godt eller dårlig, tar sitt utgangspunkt i deres egen del av verden. Sånn er det ikke.
Språk.
Spørsmål om forholdet mellom det russiske og ukrainske språket dukket også opp i spørsmålsrundene og for en del var det ganske overraskende at historisk sett er det det ukrainske språket som har hatt lavere status og ansett som et «simpelt bondespråk» av den urbane elite. At det skjer overslag den motsatte veien når et land ønsker å gjenreise sin nasjonale identitet, er ikke veldig rart, men sjølsagt ikke ønskelig. Målet må være å bygge en nasjonalidentitet hvor det ikke er språk etc. som avgjørende. (Sotsialnyi Rukh har forøvrig gjort dette vedtaket om språkspørsmålet . Redaksjonens merknad)
De nyliberale angrepene fra regjeringa.
Krigssituasjonen har gjort at streik og faglige aksjoner er ulovlig. Det betyr at en stor del av den motstanden arbeidere som er utsatt for urettferdighet kan yte, er basert på juridiske tiltak. Sotsialnyi Rukh bruker mye energi på å bidra med juridisk hjelp til arbeidere som krever sin rett. I disse dager bruker de energi på å etablere et NGO som skal jobbe/jobber med slike spørsmål. Men de foreslåtte forverringene i lovene i arbeidslivet gjør ikke dette arbeidet enklere.
En dugnadskrig.
De ukrainerne som ikke deltar direkte i krigen bidrar som best de kan for å støtte soldatene ved fronten. Ikke minst fagforeningene må bruke mye ressurser og tid på å det helt primære, nemlig at deres mdlemmer som er ved fronten får nødvendig utstyr, som øker muligheten for å overleve i strid. Dette gjelder alt fra medisinsk utstyr til droner av ymse slag.
Alle typer organisasjoner, partier etc. samler inn til penger til utstyr for «sine folk» ved fronten. Det gjør også venstresida. Organisasjonen «Solidarity Collectives» samler inn støtte til antiautoritære, venstreorienterte soldater ved fronten. I tillegg drar de ut til utbombede områder og hjelper de menneskene som forsatt bor der, under kummerlige forhold. Mange venstregrupper og organisasjoner rundt om i Europa samler forøvrig også inn penger til «Solidarity Collectives» .
Hva kan vi gjøre i Norge?
Hanna forteller at Sotsialnyi Rukh ønsker å styrke den politiske kontakten med den norske venstresida, dette besøket i Norge er sjølsagt en del av det arbeidet. Men ikke minst er det viktig at fagforeninger i Norge oppretter kontakt med ukrainske fagforeninger og aksjonister på grunnplanet i Ukraina, for å kunne dele erfaringer. Hanna vil også oppfordre oss i Norge til å gi økonomsk støtte til Solidarity Collectives. Dette er en støtte som direkte kan redde liv blandt våre politiske kamerater i Ukraina.
Fred gjennom å avgi landområder?
I debatten om Ukrainakrigen dukker ofte synspunktet opp om at det kan være en løsning at Russland «får» de områdene de har okkupert i det østlige Ukraina (og Krim), mot å inngå en fredsavstale med Ukraina. Dette forslaget bygger på en mangelfull forståelse av hva denne krigen dreier seg om, iflg. Hanna Perekhoda. Dette er ikke en krig om landområder, men om at Russland ikke aksepterer å ha et demokratisk Ukraina som nabo, fordi det kan føre til en politisk smitteeffekter i Russland. Å avgi territorier til Russland er å lure seg sjøl og vil ikke sikre en langvarig fred i området. Og det vil kun gi Russland (og andre stater med ønske om å herske i sine nærliggende «interessesfærer») et klarsignal om at det er fritt fram for å forsyne seg av naboland.
Dimitry Medvedev, nestleder i det russiske Sikkerhetsrådet( Putin er leder) og tidligere president i Russland, uttalte 17.januar 2024 følgende:
«Ukrainas eksistens er dødelig for ukrainere. Og jeg mener ikke bare den nåværende staten, jeg snakker om et hvert, absolutt et hvert Ukraina. Hvorfor? Tilstedeværelsen av en uavhengig stat på historiske russiske territorier vil være en konstant årsak til at vi fornyer fiendtlighetene.
Det har gått for langt. Hvem enn som leder denne kreftsvulsten kalt Ukraina, vil ikke tilføre noen legitimitet til sitt styre og til det såkalte «landet». Derfor vil sannsynligheten for en ny krig forbli uavklart. Praktisk talt til evig tid. Det er en 100 prosent sjanse for en ny krig, uansett hvilke sikkerhetsavtaler Vesten signerer med marionettregimet i Kiev.
Men den ukrainske befolkninga vil til slutt velge livet og innse den dødsdommen Ukrainas eksistens utgjør for dem. De er pragmatiske mennesker. Uansett hvor mye de ønsker død over russerne akkurat nå og hater den russiske ledelsen. Uansett hvor mye de streber etter det mytiske EU og NATO. Når valget står mellom å velge mellom evig krig, uunngåelig død og liv, vil det overveldende flertallet av ukrainere (unntatt et minimalt antall nasjonalister) til slutt velge liv.»
Kan det sies så mye tydligere? Russland er ikke interessert i noen fred med et reelt uavhengig Ukraina.