Et ukrainsk feministisk synspunkt etter to år med krig

I løpet av de siste to åra har det ukrainske samfunnet gjennomgått dramatiske endringer i livsstil og visjoner. Denne transformasjonen er også tydelig blant feministiske aktivister og kvinner generelt.

Krigen utløste en debatt om hvorvidt feministiske bevegelser burde være tydelig anti-militaristiske. I en tid da ukrainere står overfor trusselen om fysisk utslettelse, framstår den antimilitaristiske holdninga til noen vestlige feminister som et privilegium, blinde for de reelle truslene og farene som ukrainske kvinner møter på daglig basis.

Ukrainske feminister har vedtatt et nøkkelbudskap i disse vanskelige tider: Ukraina trenger våpen. Vi trenger defensive våpen, som luftvernsystemer for å beskytte oss mot konstante russiske missilangrep som ødelegger ukrainske byer og dreper sivile, samt offensive våpen for å ta tilbake okkuperte områder fra angriperen.

Krigen har rammet alle i Ukraina. Mens noen områder framstår som «normale» og fri for direkte fiendtligheter, vedvarer rakettangrep og konstante trusler fra Russland for andre. Nesten alle har et nært og kjært menneske som tjener i militæret eller har mista noen i løpet av disse åra. Ukrainere blir tvunget til å overvinne personlige og kollektive traumer, usikkerhet om framtida, daglige militære trusler og hverdagslige problemer, mens de viser motstandskraft og ber om internasjonal støtte og bistand.

Dessverre har den generelle interessen for Ukraina falt i løpet av de siste to åra, mens utfordringene det ukrainske samfunnet står overfor ikke har blitt mindre. Disse utfordringene fortsetter å eksistere eller utvikler seg til nye varianter av gamle problemer. Dette spenner fra å møte behovene til tusenvis av fordrevne mennesker fra frontlinjebyer, til å sikre strømleveranser til byer under bombinga av energiinfrastruktur. Ukrainere må hele tida være fleksible, kreative og motstandsdyktige for å møte de nye utfordringene som krigen bringer.

Feminister, som alle ukrainere, har blitt tvunget til å tilpasse seg de nye rollene og utfordringene som er forårsaket av en storskala krig. Mange feminister tjener i militæret eller melder seg frivillig for å møte behovene til frontlinjene. Feministiske organisasjoner i Ukraina fortsetter sitt arbeid, og må stille opp overfor behov som oppstår på grunn av krigen, som å hjelpe internt fordrevne og andre utfordringer. Problemene for kvinner i det ukrainske samfunnet har økt dramatisk. Økonomisk og sosial usikkerhet øker, sammen med tap av arbeidsplasser. Mange kvinner mista hjemmene og jobbene sine og ble stående alene for å håndtere situasjonen da mannen deres ble mobilisert til fronten.

Ukraina har fortsatt ikke en anerkjent stemme i mange internasjonale diskusjoner. Det er ofte fratatt midler til å handle av det internasjonale samfunnet og blir sett på som en interessesfære for NATO eller Russland. Ukrainere må kjempe ikke bare for sin fysiske overlevelse, men også for retten til å representere seg sjøl og forsvare sine interesser, og kontinuerlig kjempe for å bevare sin handlefrihet. Disse spørsmålene angår også ukrainske feminister, som ikke bare må tenke på deres egen overlevelse og yte bistand i landet, men også møte misforståelser og noen ganger paternalistiske holdninger hos vestlige feminister.

Imidlertid har det også skjedd positive endringer for det ukrainske feministiske samfunnet. I juni 2022 ratifiserte den ukrainske regjeringa Istanbul-konvensjonen, om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i hjemmet. Dette har vært et av hovedkravene til ukrainske feminister i flere år og et skritt mot større integrering av Ukraina i EU. I tillegg står ukrainske kvinnelige soldater aktivt opp for sine rettigheter i militæret, noe som har ført til endringer i den militære organisasjonen og tilpasninger for bedre å møte kvinners behov.

Oppfatninga av feminisme i Ukraina er i endring. Samfunnet ser ikke lenger på feminisme gjennom stereotypier om kvinnelige aktivister. En kollektiv representasjon av kvinnelige militære aktivister, aktivister som åpner krisesentre og hjelper til med å løse humanitære problemer, og kvinnelige frivillige m.m. står fram. Dette skiftet bidrar til å skape nye bånd med partnere og endre den generelle oppfatninga av feminisme.

Hvordan er situasjonen for din forening og dine prosjekter?

Med begynnelsen av den russiske fullskala-invasjonen ble Feministverkstedet tvunget til å utvide omfanget av aktiviteter. Storskala krigføring har ikke bare forsterket eksisterende sosiale problemer, men har også skapt nye utfordringer, som har presset oss til å utvikle oss i nye retninger.

Teamet vårt har åpna «Kriseløsning», hvis hovedoppgave er å hjelpe kvinner og barn som er ramma av krig. Ei av målgruppene er internt fordrevne. Vi har sett at mennesker som er tvunget til å forlate hjemmene sine trenger trygghet, støtte, kommunikasjon, rekreasjon, sjølrealisering og utvikling. Disse behovene er grunnleggende og essensielle for menneskers liv. Det er derfor vi har opprettet krisesentre – trygge rom som bidrar til å bygge tillit i samfunnet, øke sosialt samhold og engasjere fordrevne i samfunnslivet. Siden opprettelsen har krisesentrene tatt imot 80 mennesker, noen med kjæledyrene sine (tre katter, to rotter, to hunder). I utgangspunktet opprettet vi tre krisesentre, og i dag er ett av dem fortsatt aktivt i drift. Vi skjønte raskt at kvinner og barn som var berørt av krig, ikke bare trengte bolig, men også kompleks støtte for å overvinne sine traumatiske opplevelser og leve livet sitt til det fulle. Vi tilbyr også en-til-en-hjelp for å løse de daglige problemene som beboerne på krisesenteret møter. Et annet viktig del av vår støtte har vært organiseringa av grupper for barna til internt fordrevne kvinner, -et program for å hjelpe eldre kvinner med lav inntekt, -kurs i digital kompetanse og psykologisk støtte til samfunnet. Og denne lista er ikke komplett.

Til tross for at organisasjonen vår gjør en aktiv innsats for å håndtere utfordringene ved en fullskala invasjon, fører nye utfordringer med seg uforutsette utgifter. Dette som f.eks kjøp av generatorer for å kunne drive kontoret under angrepene på landets energiinfrastruktur. Å finne finansiering til våre eksisterende og nye aktiviteter blir ikke enklere. Uforutsigbarheten i planlegginga av aktivitetene våre, vanskeligheten med å kunne møte kravene fra vestlige partnere under en fullskala invasjon, og den generelle utmattelsen bidrar alle til å gjøre pengeinnsamling til en ekstra utfordring.

Hva er dine forhåpninger for 2024?

Håp er et privilegium vi ikke har råd til under en fullskala invasjon. Det er konkrete handlinger og støtte vi trenger og krever. Vi ukrainske feministiske organisasjoner jobber for å forsvare menneskerettigheter og hjelpe kvinner med å overvinne konsekvensene av den væpnede konflikten. I dette arbeidet har vi en dyp forståelse av den nåværende situasjonen og behovene til de vi prøver å hjelpe, så vel som de beste måtene å gi denne hjelpen på. Uten økonomisk, informativ og humanitær støtte vil vi ikke kunne jobbe systematisk og kunne skape endring.

Vi håper ikke bare at Feministverkstedet vil fortsette sin virksomhet og ha nok økonomiske og menneskelige ressurser: vi må kjempe hele tida for det. Vi er også lei av å bli utelatt fra diskusjoner om mulige måter å hjelpe ukrainske kvinner på. Dette året er det avgjørende for oss for å forsterke stemmene til ukrainske feminister på internasjonale plattformer, fremme deres behov og hevde deres rett til å uttale seg i globale diskusjoner. Generelt ønsker vi bare å overleve i 2024, i alle betydninger av ordet. Og som alle ukrainere tror vi på vårt hovedmål og kjemper hver dag for å nå det: Ukrainas seier og en slutt på russisk aggresjon.

Publisert i International Viewpoint 15. februar 2024PATRICK LE TRÉHONDAT samtaler med en ukrainsk feminist.