Paul Niland
Publisert på nettstedet Byline Times , 19. desember 2024 . Skrevet av Paul Niland, en irsk journalist med base i Ukraina. Han er grunnleggeren av landets nasjonale sjølmordsforebyggende hotline, Lifeline Ukraine
Med gjenvalget av Donald Trump til presidentskapet i USA, er det økende krav om å prøve å finne ei løsning på krigen som har rast i Ukraina siden 2022.
Trump sjøl har gjentatte ganger snakka om å få slutt på krigen i Ukraina «i løpet av 24 timer». Dette kommer imidlertid til å bli en umulig oppgave, av den enkle grunn at de som stiller slike krav om ei rask løsning på denne konflikten rett og slett ikke forstår dens kompleksitet.
De som står bak disse meldingene har en tendens til å begynne med å foreslå at Ukraina må avstå noe territorium til Russland for å få slutt på krigen. Dette kan høres enkelt ut. Ukraina trenger vel bare å gi ifra seg Krim, og deler av Donbas og krigen vil bringes til en rask slutt, ikke sant? Feil.
I virkeligheten vil enhver slik forhandling ikke bare handle om spesifikke territorier eller linjer på et kart, men om hva folk på hver side av linja vil bli utsatt for.
Å forhandle bort land ville bety å svikte mennesker. Og sjøl om vi ser bort fra dette, er sannheten at «Krim og deler av Donbas» aldri ville være nok for Putin, samtidig som man da overser de territoriene langs Azov-kysten som ble okkupert i Blitzkrigen i februar og mars 2022.
Hvis du tror at Putin kan bli tilfredsstilt ved å ofre Krim, går du helt glipp av det første og eneste tidlige målet for 2022-krigen, var å erobre deler av Zaporizhzhia og Kherson Oblasts for å holde forsyningslinjene til det okkuperte Krim åpne. Uten Zaporizhzhia og Kherson vil derfor ikke det å «få Krim» være et akseptabelt tilbud for Putin.
Det andre forslaget fra de som står på denne linja er at folk i Zaporizhzhia og Kherson på en eller annen måte er «etniske russere», på grunn av språkpreferanse, og derfor med rette burde være en del av Russland.
Men det dette standpunktet går glipp av er at dette til sjuende og sist er et spørsmål om hva befolkninga i Zaporizhzhia og Kherson sjøl mener. Vis meg når, i noen av åra siden uavhengighet i 1990, men spesielt i åra mellom 2014 og 2022, at disse menneskene noen gang i fellesskap uttrykte en slik [prorussisk] holdning. Det har ikke skjedd.
Det samme kan sies om det som skjedde med Mariupol, i Donetsk oblast. Historien om Mariupol er enda en historie som viser at Russland verken er ønska, eller velkommen, i noen del av Ukraina. Filmen «20 Days in Mariupol» viser hva som skjedde da Russland, uoppfordra, kom tilbake i 2022. De myrda titusenvis av mennesker.
Verdens rikeste mann, Elon Musk, er som kjent blant dem som har lagt fram en plan som foreslår at det skal kjøres folkeavstemninger på nytt i disse områdene, under FNs tilsyn, «for å se hvem de egentlig ønsker å tilhøre».
Imidlertid kan vi allerede se, fra eksemplene til Zaporizhzhia og Kherson og også Mariupol, at okkupasjonen ikke ble ønska velkommen. Sier ikke det nok?
Russland-problemet
Ytterligere to uttalelser fra Russland de siste dagene viser også at «Krim og deler av Donbas» ikke vil være nok for krigshisserne i Kreml.
Putin har lagt opp til en politikk for å erobre alle de fire delvis okkuperte regionene innen utgangen av 2025. Og Medvedev har uttalt at «hele Ukraina har et valg, det er å være en del av Russland eller å slutte å eksistere». Dette tyder ikke på at Russland er klar for å inngå en avtale. Og der ligger det største hindret for fred – Russland sjøl.
Hvis Ukraina skal gå for et «kompromiss», hvilket kompromiss vil det kreve av Russland? Hva kan gjøres for å få Kreml til å gå med på vilkårene i en avtale der de inngår kompromisser, eller hvilke garantier finnes for at de vil holde seg til hvilken som helst avtale de inngår nå? Vi har hatt avtaler med Russland tidligere som hadde til hensikt å tibakeføre suvereniteten for Donetsk og Luhansk til Ukraina etter lokalvalg , men disse avtalene mislyktes fordi Russland istedet ønska krig.
Det er ikke mulig å vite hva som var i tankene til Vladimir Putin da han beordra tyveriet av Krim. Siden den invasjonen har han imidlertid, gjennom sin egen propaganda, mobilsert en nasjon som nå er hekta på krig. Hvis krigen tok slutt i morgen, hvor skulle Putins «rusavhengige» få sitt neste «fix»?
Det er klart at ethvert «land for fred»-kompromiss ikke kommer til å være løsninga som avslutter den nåværende fasen av denne krigen. Men sjøl om det hadde være det, så overser det andre viktige hensyn.
Tross alt handler «Fred» ikke bare om mangel på vold i øyeblikket, det er også en sikkerhet for at det ikke vil komme ytterligere vold seinere. Hvilke mulige sikkerhetsgarantier kan Ukraina få på dette?
Det er også spørsmålet om rettferdighet. Russland har begått over 100 000 dokumenterte krigsforbrytelser i Ukraina. Hvis nye territorielle linjer blir fastsatt, vil det da også trekkes ei linje som sikrer at rettighetene til disse ofrene og deres familier vil oppnå rettferdighet ? Hva med arrest-ordrene for Putin og hans medskyldige som kidnapper barn? Skal de også forhandles bort?
Og hva med den russiske sentralbankens eiendeler frosset i Vesten? Vil de bli gitt tilbake til Russland, eller vil de bli brukt til å gjenoppbygge det som er igjen av Ukraina?
Dette er alle viktige spørsmål for de som søker fred, men la oss avslutte med et siste spørsmål.
En fredsavtale for Ukraina vil kun gjelde Ukraina. Hva med de uhyggelige prosjektene som Russland er ansvarlig for andre steder? Hvordan vil ondsinnet russisk aktivitet mot Georgia bli håndtert? Russland har også nylig blanda seg inn i valg både i Romania og i Moldova. Mens vi vurderer hva Russland gjør i Ukraina, forstår vi at vi kun snakker om én av frontene. Hva annet vil stoppe alt dette enn et militært nederlag for Moskva?
Og hvis vi leter etter modeller for dette, så har vi et spektakulært eksempel nylig i Syria, hvor en morderisk tyrann, som var en alliert av det russiske regimet, nå er avsatt. Russland innså nederlaget, og trakk seg tilbake. Det samme kan fortsatt skje i Ukraina