Etter at jeg kom tilbake til Moskva fra Syktyvkar, oppfordra en journalist, som også er en av mine bekjente meg til å skrive noe om mine opplevelser i fengselet. Ideen appellerte til meg, og jeg satte umiddelbart i gang. Etter å ha skrevet femten sider eller så, innså jeg at jeg ikke hadde nok materiale til ei hel bok. Problemet løste seg snart av seg selv, da Leviathan (linken er tilføyd av oversetter) sørget for at jeg fikk nye muligheter til å fylle på kunnskapen om fengselslivet. Etter en begjæring fra påtalemyndigheten besluttet en ankedomstol å revidere dommen som ble idømt i Syktyvkar, og igjen ble jeg satt bak lås og slå.
Min siste erfaring med fengsel har vist seg å være annerledes på mange måter fra den forrige. I løpet av litt over en måned gikk jeg gjennom tre fengsler og fem celler, før jeg slo meg til ro på min «langtidscelle», hvor jeg skriver disse linjene. Resultatet er at jeg har blitt kjent med nye mennesker og fått tilgang til en ekstremt rikt omfang av nytt materiale. Mange nye tanker har dukket opp, og litt etter litt skriver jeg dem ned (disse tankene har ikke alltid med fengselslivet å gjøre, men de er åpenbart påvirka av min erfaring her). Jeg får mange muligheter til å reflektere over filosofi og psykologi, men de rikeste oppdagelsene er knyttet til de endringene jeg har blitt tvunget til å gå igjennom fra sted til sted.
Sjøl om reglene for fengselslivet i utgangspunktet er de samme overalt, kan den faktiske praksisen variere markant, ikke bare fra fengsel til fengsel, men til og med også fra celle til celle. På hvert sted oppstår særegne samfunn, som utvikler seg, går i oppløsning og dannes på nytt etter hvert som omstendighetene endrer seg. Det er store og små fengsler, rike og fattige, i provinsene og i hovedstaden. Vaktene kan være vennlige og til og med vise forståelse, men de kan også være slemme. De innsatte er av ulike mennesketyper, som tilhører ulike kulturelle grupper og sosiale klasser. Det er alltid ting å snakke om, sjøl om disse samtalene på ingen måte alltid er hyggelige. Etter hvert som fangene flyttes fra fengsel til fengsel, utveksler de informasjon om hvordan ting var på deres siste plass, og hva som kan forventes i et nytt anlegg. Det som interesserer folk mest av alt, er sjølsagt maten. Å spise anstendig er en av de største gledene man kan håpe på i fengselslivet, og derfor er kvaliteten på fengselskjøkkenet et utgangspunkt for spesielt livlig diskusjon.
Da jeg ankom Zelenograd, ble jeg av en eller annen grunn plassert i en karantenecelle, sjøl om den to uker lange perioden jeg hadde tilbrakt i Kapotnya allerede utgjorde karantene. Problemet med å være i karantene var at folk utenfor ikke kunne kontakte meg direkte. Jeg mottok ikke pakker, og mine tre nye cellekamerater var i nøyaktig samme situasjon. Det var her jeg hørte om Medvedkovo varetektssenter, hvor fangene ser ut til å få veldig god mat. Åh, lovordene jeg hørte over kokkene i det fengselet mens jeg var i Zelenograd-karantenen! Grøten på det stedet! Mengden kjøtt i suppa! Størrelsen på porsjonene som ble delt ut til middag! For å dømme ut fra kommentarene til mine cellekamerater, fortjente dette anlegget en Michelin-stjernevurdering.
Når du lander i en celle med kjøleskap og TV, begynner du å bli mindre avhengig av fengselskjøkkenet, og mer av matpakker og cellekameratene dine. På ingen måte blir alt delt, eller med alle, men å administrere ting felles er likevel ganske naturlig og rimelig. I cellen der jeg ble plassert i Kapotnya, ble jeg slått av det faktum at det var satt opp demokratiske prosedyrer, med noen spørsmål avgjort ved avstemning og andre ved konsensus. Mat var imidlertid ikke felleseie; de innsatte hadde delt seg inn i flere grupper (i alt var vi fra 13 til 15, med folk som stadig ankom og andre dro), og innafor disse gruppene ble ressursene delt. Jeg kom til å se på dette som en slags anarkososialisme, sjøl om det også fantes individualister. For eksempel var det en tidligere akademisk sjef som hadde blitt fengsla for korrupsjon. Kjøleskapet var fylt med matforsyninga hans, som han ikke delte med noen. En gang, og det er sant, kom han bort til meg og tilbød meg et stykke kake. Jeg ble overraska, og tok takknemlig imot gaven. Dessverre ble grunnen til generøsiteten hans umiddelbart klar: kaka hadde passert siste holdbarhetsdato.
Her i Zelenograd er cella mindre, og det faller ingen inn å etablere formelle prosedyrer, langt mindre å holde avstemninger. Ikke desto mindre tar uformelle samfunn uunngåelig form, og opererer etter sine egne regler. Graden av solidaritet og gjensidig hjelp som framvises her er merkbart større enn utenfor.
Sjølsagt har jeg vært heldig. Jeg har blitt plassert på en celle med anstendige mennesker, i den grad dette er mulig under slike forhold. Sjøl om dette kanskje ikke er så overraskende. De fleste av de innsatte er tross alt ikke forherdede skurker, men vanlige mennesker som har kommet i konflikt med loven, -som har gitt etter for noen fristelser eller som har mista kontrollen over omstendighetene de lever under. Da jeg ble plassert på cella mi i Kapotnya, sa en av de innsatte, som hadde vært der lenger enn de andre, umiddelbart til meg: «Du sitter her for drap, gjør du ikke?» Jeg var sjokkert. «Ser jeg virkelig ut som en morder?» Svaret var enda mer uventa enn spørsmålet: «De folkene som er her inne for overlagt drap er alle veldig anstendige, intelligente og snille.»
Til sammenligning er ryktet til politiske fanger ikke alltid så godt. «Noen av dem tenker for mye på seg sjøl, og i det hele tatt er de ofte utsatt for hysteri.» Jeg håper jeg har vært i stand til å forbedre omdømmet til politiske fanger noe hos mine cellekamerater.
Fengselet i Zelenograd, hvor de er har endt opp med å sette meg, er lite og har begrensa ressurser. Dette kommer til syne i mengden og kvaliteten på maten, og i at anlegget er kronisk underbemannet. Vaktene klager konstant over alt dette, og får sympati og forståelse fra fangene. Generelt sett slutter kvaliteten på fengselsmaten å plage deg når de setter deg i ei celle med et kjøleskap. Cella vår er spesielt heldig; en av de innsatte ble uteksaminert fra et kulinarisk institutt, og er konditor av yrke. Han klarte å skaffe en crock-pot (langtids-koker. Oversetters merknad) til cella, og hver kveld fylles stedet med deilige aromaer.
Dessverre, mens et kjøleskap kan bli kilden til positive følelser, er et TV-apparat det motsatte. På en merkelig måte eksisterer disse to apparatene i en slags organisk enhet; enten har du begge deler, eller ingen av delene. Hver dag overøser fjernsynet deg med propaganda som forvandles til en slags bakgrunnsstøy som det er vanskelig å unnslippe ved å bytte kanal – meldingene er de samme overalt. Etter en viss tid utvikler du imidlertid en immunitet. TV-en har også en positiv funksjon: den hjelper deg til å holde styr på tida.
Etter å ha snakka med cellekameratene mine i løpet av noen uker, og i noen tilfeller bare noen få timer, har jeg gradvis satt sammen et slags leksikon over mennesketyper og livshistorier, på dette grunnlag kan jeg kanskje skrive en ganske god bok på et tidspunkt. All denne erfaringa og kunnskapen vil imidlertid fortsatt måtte oppsummeres og gjennomarbeides. Forhåpentligvis vil jeg sjølsagt klare det på utsida.
For øyeblikket samler jeg imidlertid bare kunnskap. Reisen fortsetter.
Zelenograd, 25. mars 2024
Av Boris Kagarlitskij, skrevet 25. mars 2024. Oversatt fra russisk til engelsk av Renfrey Clarke.